Historien om den store Musert Mappelappen jr (4)
Hva er det du maser om, kjære leser? Vil du vite hva som skjedde videre etter at jeg hadde fått satt ut herr Ordfører Vassmus Tutogkjørbråten? Da må jeg bare svare: det er ikke mulig. Det er ikke alt en forhenværende MPSST-sjef kan fortelle. Noenting må forbli en musestatshemmelighet. Dermed basta.
Det ble iallfall slutt på den helvetes musesjekkinga på herr Ordfører Tutogkjørbråten. Han utgjorde ikke lenger en politisk fare verken for Museråskinnsosialistene eller Den hellige alminnelige musestat MuseNorge. Han ble rett og slett mer og mer ubetydelig som tida gikk. Til slutt satt han i et bortglømt bakrom og sorterte muselort. Hva? Lurer du på hvorfor han sorterte muselort? Noen må gjøre det òg. Men iallfall ga den hendelsen et solid oppsving i min karriere. Jeg ble til og med lagt merke til av fremmede staters etterretningstjenester, f eks AHSP (Alle Hunders Snutepolti), BKGT (Bakgårdskattenes Gransketjeneste), RIS (Rottenes Intelligence Service) og MUET (Minkenes Under- og Etterretningstjeneste). Og i forbindelse med at jeg plutselig ble kjent både her og der og i de rareste miljøer, manglet det ikke på at det ble en viss pågang fra spinnesiden, som det heter på menneskespråket. Rettere sagt: jeg hadde ikke en fredelig stund på mange måneder, for hvor jeg enn snudde og vendte meg, sto det et eller annet kvinnelig (evt spinnelig) der, enten det da var en hunnhund (tispe), hunnkatte (kjette), hunnrotte (som ikke var så lett å ta rotta på), eller hunnmink (som var de som virket mest forlokkende og bet hardest ifra seg). Ja, det var meget slitsomt, det må jeg si. Det var heller ikke rent få humuser etter meg, som plutselig satt og så på meg med blanke, mørke øyne fulle av lengsel og romantiske stjernenetter. Det er rent ut sagt plagsomt hvor romantiske humuser kan bli. Så fort de ser ein wirklicher Mausemann (m.a.o en sånn som meg) ser de for seg kosing, kyssing, tusking og tente talglys, mens musebestemora sitter og gynger på en stor potet og humusene sjøl driver og sverter sitt lille musehull. Nei fytti. Som jeg tidligere har nevnt i denne geniale skildring av mitt uforlignelige liv: humuser er ikke noe å stå etter, synes nå jeg, den høyt dekorerte Musert Mappelappen jr. Så la meg derfor skifte tema. La meg si litt om mine hobbyer.
Av hobbyer har jeg mange.
For det første er jeg nærmest uslåelig i musesjakk. Det er bare stormester Musepjotr Anatolij Gjeddekarpedamerov som kommer i nærheten av å slå meg, og han slår meg bare da han drikker musserende museviner. Da blir han nemlig så lett i hodet og kjapp i tankegangen at det er en musemedisinsk sensasjon. Men de gangene han drikker musserende museviner er musieur Gjeddekarpedamerov en plage å spille med. Han sitter nemlig og roper: ”Sjakk musematte!” ustanselig. Men begrepet ”musematte” har jo ingenting med sjakk å gjøre, så det er bare for å irritere sin mest hardbalne motstander, altså undertegnede musieur Mappelappen som i dette skrift legger fram sin uhorvelig interessante livshistorie, at han, altså musieur Gjeddekarpedamerov, sitter og roper: ”Sjakk musematte!” hele tida. Og sjøl om undertegnede musieur Mappelappen ikke er lett å irritere eller vippe av pinnen, kan det hende, og dessverre litt for ofte, at musieur Gjeddekarpedamerov går meg på nervene. Og de gangene han går meg på nervene med uttrykket ”Sjakk musematte!” da vinner han over meg i sjakk. Og det må jeg innrømme jeg tar tungt. Det kan da gå mange dager før jeg er meg sjøl igjen. Det hende jeg må legge meg inn på Muse-SPA eller kjøre meg en lang tur i musebilen min for å gjenvinne sinnets balanse. Jeg kjører da til et eller annet punkt i landskapet med utsikt, og sitter der alene i musebilen min og ser på solnedgangen. Det gjør meg vemodig stemt og får meg til å se nederlaget jeg har lidd for musieur Gjeddekarpedamerov i et mer filosofisk lys. I grunnen er det lite eller ingenting som betyr noe i denne museverden, tenker jeg da. Hva er forskjellen på at musieur Gjeddekarpedamerov vinner et slag sjakk og på at jeg skulle vinne? Men da jeg tenker over det, er det jo ganske stor forskjell på de to tingene. Kolossal forskjell, i bunn og grunn. Så disse musebilturene ender alltid med at jeg kjører hjem i en vederstyggelig fart, full av revansjelyst.
Stormester musieur Musepjotr Anatolij Gjeddekarpedamerov bærer for øvrig navnet med sitt rette. Jeg lurer ofte på hvor mange humuser han har fart over. Det er nok at han setter sitt gjennomtrengende musesjakkstormesterblikk i dem, så ligger humusene strødd for hans føtter.
Jeg er, som tidligere nevnt, svært skeptisk når det gjelder humuser. Synes for det meste de er svært overfladiske og skingrende. Og disse museyndighetene de flyr og viser fram hele tida, går en fort lei av. Og for en undersøkende sjel som meg, kan humuser rett og slett være en fare for konsentrasjonen. En ettermiddag jeg var ute i musebilen min, f eks, fikk jeg ei humus på musesykkel midt foran meg i et lyskryss. Hu vrikka og vrei seg og gjorde seg til noe så forferdelig der foran meg at jeg glømte meg helt, og kjørte rett på en lyktestolpe som sto der den ikke skulle ha stått. Musebilen min så ikke mye ut som en musebil etterpå. Rattet var plutselig der baksetet skulle være, og baksetet satt OPPÅ taket. Dashbordet var plutselig havnet under bilen, og tuta gikk ustanselig og det var ikke mulig å få stoppet den. Sjøl hadde jeg fått knust alle ribbena og hadde mistet begge fortennene. De satt fast i dashbordet, som altså var havnet under bilen. Men trur du den fordømte utstuderte humusa stanset for å se åssen det hadde gått med meg? Nei da, hu sykla bare videre, med musesnuten sin rett til værs. Siden har jeg ikke sett henne. Det er bra for henne. Men hun skal ikke tru jeg ikke har henne under oppsikt. Og får jeg tak i henne igjen en vakker dag, skal hun aldri glemme gjensynet med EIN WIRKLICHER MAUSEMANN.
*
Og nu, kjære leser (du som sitter der og koper og ser relativt dum ut, så vidt jeg kan se, og som virkelig burde føle deg beæret over å lese dette høyst respektable og superintelligente skrift av en av verdens lureste, modigste, tøffeste og råbarske mausemänner, og ikke ser jeg så verst ut heller, har jeg hørt humusene hviske om i krokene, akkurat som det bryr meg det minste) skal jeg gi deg en innføring. En høyst oppgradert, oppdatert, oppjustert og oppegående innføring. Hæ? Hva sier du? Hører ikke? Spør du om hva jeg skal jeg gi deg en innføring i? Sjølsagt i den museordenen der jeg er stormusemester, Frimuserlosjen.
Der er jeg Stormusemester av høyeste grad.
Hva det vil si?
Det betyr at jeg rett og slett er stormusemester av høyeste grad det. Skjønner du ikke såpass, kjære leser, kan du likeså godt lese noe annet. F eks KiteKat og EnKopp med Melk. Som er de ekle og dumme kattenes sladreblad. Vær så god, kjære leser, bare sett deg ned med det erkedumme oppsynet ditt og fordyp deg i det bladet. Hva sier du? Vil du ikke? Vil du heller høre om hvordan jeg ble Stormusemester av Høyeste Grad i Frimuserlosjen?
Det var uhyre vanskelig skal jeg si deg. Forferdelig plundersamt. For å si det slik var det ingen spøk. Snarere tvert imot. Kolossalt vrient og besværlig var det. Eller for å si det på en annen måte: Det var ingen lett sak. Hva sier du, kjære leser? Har du hørt det nå? Hva er det du har hørt? Hæ? Hva sa du? Har du hørt at det var vanskelig? Hva er det du har hørt som var vanskelig? Å komme inn i Frimuserlosjen og bli Stormusemester av Høyeste Grad? Hvordan vet du at jeg er det? Hæ? Har jeg sjøl fortalt det? Hvor har du det fra? Fra Musert Mappelappen jr’s livsskildring ”Mitt liv”? Hvor har du kommet over den boka? På nettet? Hva? Kom den under Nyhetsarkiv på en hjemmeside du bare rota deg inn på sånn tilfeldig? Men kjære leser, hvis du har rota deg inn på… Hva sier du? Skal jeg holde kjeft og fortelle videre? Åssen skal jeg greie det da, om jeg tør spørre? Altså fortelle videre samtidig som jeg holder kjeft? Hva sier du, kjære leser? Kan jeg skrive sjøl om jeg holder kjeft? Ja, men det er jo akkurat det jeg driver med jo… Jeg skriver som bare musøttern jeg… Om hvor inn i musehampen vanskelig det var å bli Stormusemester i Frimuserlosjen.
For det første må en ha to musefaddere. Disse to musefaddere må være to respektable musemenn med mye ost og muserende vin på lur i sin musekjeller, og de må kjenne godt til museskikk og –bruk. Regel nr 1 i museskikk og –bruk er sjølsagt at en må elske MuseNorge noe så over all museforstand, og en må ha den dypeste muserespekt for kong Havrekorn Hengemagamagnus XVII og hans dronning (som jeg hittil ikke har nevnt fordi hun er så ufattelig humussur) Channelbollegodemine. Om jeg har respekt for dronning Channelbollegodemine må du ikke spørre meg om, for som pensjonert sjef i MPSST er det verste jeg vet å ljuge, og ljuge må jeg jo hvis du, kjære leser… Så takk for at du ikke spurte meg om jeg har respekt for dronning Channelbollegodemine, for den humusa der kan jeg styre meg for, for å si det mildt. Hu derre surmusa der (unnskyld uttrykket) ville jeg ikke ha gått i musekteseng med om jeg så hadde blitt skutt ut av en kanon og rett ned i den musektesenga. Nei, fytti. Men dette må du aldri sitere meg på, kjære leser. Da er det for evig og alltid ute med min medalje i forgylt cheddarost.
Mine to faddere den gang i en svunnen ungdom da jeg skulle bli opptatt i Frimuserlosjen var herr musebilselger Muggulf Mustard, som døde søkkrik, men noget oppblåst, da dødsårsaken var hivert… Hva sier du, kjære leser? Lurer du opp og ned på hvordan dødsårsaken kunne være hivert? Jo, det hadde seg slik at herr musebilselger Muggulf Mustard var hjemme hos sin nabo herr Musètte (som for øvrig var meget musikalsk og kunne spille hele MuseBeethovens 9 symfoni på værhåra) for å tømme herr Musèttes ballong for aldeles fersk hjemmebrygget råsterkt museøl. Men så hadde de to store problemer med å få noe som helst ut av den ballongen, og etter et kort krigsråd ble de enige om å bruke hivert. Min fadder i Frimuserlosjen, herr Muggulf Mustard, meldte seg frivillig til å suge i gang hiverten. Som sagt så gjort. Problemet var bare at han sugde med slik iver at han fikk hele spruten rett i musesnuten sin, og med slik kraft at han satt i veggen som et frimerke, og mistet pusten for aldri mer å få den tilbake. Sånn kan det gå når man bruker hivert. Bortsett fra at han døde på denne måten, levde min fadder herr Muggulf Mustard et meget respektabelt liv som musebilselger. Han kunne selge alt som var som lignet det minste på en musebil.
Min andre fadder som gjorde at jeg kunne bli opptatt i Frimuserlosjen var herr Muzzirazzi. Han hadde sine aner fra MusItalia og så ut deretter. Han gikk alltid med musesolbriller og røkte mussigarillo så det sto etter. Jeg husker det som det var i går den gangen jeg første gang troppet opp i Frimuserlosjen, ledsaget av mine to musefaddere herr Mustard og herr Muzzirazzi. For en gangs skyld var jeg preget av nerver. Det må innrømmes.
Nå skal jeg fortelle litt om herr Muzzirazzi. Hva som var yrket hans, er ikke lett å skildre. Du kan si han hadde snust innom de fleste miljøer, både i over- og undermuseverdenen. Han var en ekte snusemus. Alt som liten musegutt hadde han gjort både underslag, innbrudd, overfall, bakholdsangrep, og han hadde laget sin egen mussexshop på musinternet. Han begynte å røke mens han fortsatt gikk med bleier, han drakk seg full på første skoledagen etc etc. Han var en ekte musemafioso, men det var ingen som noen gang tok ham på fersken. Ikke på plomma heller, for den del, eller på appelsinen… He he… Hva sier du, kjære leser? Skjønner du ikke hva jeg snakker om? Det ante meg nok… Du er over all måte lite begavet… Hadde du blitt utsatt for IQ-test, hadde du vel endt på minussida. Du hadde blitt en såkalt minusmus minimalissimus. Skjønner du ikke at det jeg akkurat prøvde meg på, var et ordspill? Altså det jeg sa om plomma og appelsinen… Hva sier du? Aner du ikke hva et ordspill er? Nei, det ante meg nok… Fy farian, er jeg nødt til å bruke energi og spalteplass til å forklare hva et ordspill er òg nå?
Nei, det får være måte på! Altså, tilbake til den dagen, rettere sagt kvelden, da mine to faddere herr Mustard og herr Muzzirazzi skulle introdusere meg for Frimuserlosjen.
Det var en mørk, tåkete, dyster og idiosynkratisk høstkveld. Gatelyktene kastet konkave lyskjegler, men ellers kunne du ikke ane konturene av noe som helst. Det var ikke mulig å se noenting, verken det konodonte eller det konoide. Jeg var litt på en snurr etter å ha helt i meg ei muselommelerke musekonjakk på styrten før jeg våget meg ut i gatene sammen med mine konspiratoriske venner herr Mustard og herr Muzzirazzi. De hadde i lengre tid konkurrert seg imellom om å overtale meg til å bli med i Frimuserlosjen. Men jeg hadde gjort meg kostbar. Jeg hadde gjort meg like kostbar som en musejomfru med klitorale kollaborasjonsproblemer, og da… Hva sier du, kjære leser? Skjønner du ingenting? Hva er du for slags musidiot, egentlig? Hva sier du? Er du musiker, ikke mus? Og likevel skjønner du ingenting av mine kolossale kollusjoner? Nei, det var det som ante meg.
Men nå må du slutte å avbryte, kjære idiotiske kondemnable leser, ellers får jeg jo aldri fortalt om min kolossalt interessante og høyst dramatiske inntreden i Frimuserlosjen, sammen med mine faddere herr Mustard og herr Muzzirazzi.
De gikk på hver sin side av meg i den kompakte tåka, og ofte klemte de seg mot meg på hver sin side, akkurat som om de var redde for at jeg skulle stikke av. Jeg fikk en følelse av at de virkelig hadde fått ei stormus i fella, i og med at de var i ferd med å få meg introdusert for Frimuserlosjens ærverdige og hemmelige musebroderskap. Og det kunne jeg jo ikke si meg annet enn enig med dem i.
Vel, selvros til side. Jeg liker ikke å framheve min egen person, men en viss grad av informasjon om min grandeur har jo leseren krav på. Det er jo ikke for ingenting at jeg har vært den absolutt fremste sjef i MPSST noensinne, og heller ikke for ingenting at jeg er stormester i Frimuserlosjen. Jeg er også generalsekretær i MussererendeViner og Skummende Pilzener-klubben, formann i Muserotary, æresmedlem i VoksedeVærhårforeningen, Leder i Støtteforeningen for Mus med Avkuttede haler og knuste poter, konstituert museleder i Musodd Musefellow, styreleder i MuseNorges Compagni for Cheddarostens bevarelse etc etc. Bare for å nevne noe, sånn i forbifarten, og ikke for å skryte. Min kjære leser må ikke et øyeblikk tro at jeg skryter… Hvorfor skulle jeg nedverdige meg til en sådan aktivitet. Min perfekte levemåte og min totalt overlegne musintelligens, samt min plettfrie musevandel og høyst vanntette musemoral kommer endelig godt nok til syne av seg selv… For å si det på en annen måte: Jeg, Musert Mappelappen jr, er en levende legende. Når den vanlige Museborger i MusOslo, MuseBergen, MuseTrondhjæm, MuseMoss og andre steder nevner mitt navn, fylles de av av sånn ærefrykt at de ofte ikke klarer å si mer på timevis.
Nok om det.
Det var min inntreden i Frimuserlosjen det skulle berettes om. Mellom herr Mustard og herr Muzzirazzi beveget jeg meg på gata i tjukk tåke. Plutselig sto vi foran en dør i ærverdig eik (eller var det teak eller kanskje dvergbjørk, det var ikke godt å se, så tjukk tåka lå) og med smijernshandtak og ditto lås. Da kom herr Muzzirazzi med en spesiell pipelyd som han laget et sted nede i bukregionen, og plutselig glei døra opp, og innenfor sto en liten, inntørket tjenermus i livrè.
”Jeg vil på det mest inderlige, ydmykeste og høfligste ønske herskapet velkommen,” pep han og bukket og skrapte.
Herr Muzzirazzi gjorde ikke minste tegn til å ville takke, han bare gikk rett inn forbi denne sjølutslettende musetjeneren omtrent som om han aldri hadde eksistert. Herr Mustard kom med en kort liten ”takk” og gikk inn, med meg på slep. Så ble vi vist til garderoben der vi skulle henge fra oss hatt, frakk og paraplyer. Der kom jeg til å gjøre en grov feil som jeg angret på mang en gang i ettertid. Jeg leverte min hatt, frakk og paraply på disken før herr Muzzirazzi rakk å gjøre det samme.
Da kjente jeg plutselig en gjennomtrengende smerte i ryggpartiet. Det var herr Muzzirazzi som prøvde å stikke høl på meg. Han var sint som en lemen. Spratt opp og ned og skjelte meg ut på det groveste. Han freste at nå hang min inntreden i Frimuserlosjen i en tynn tråd, da jeg hadde vært så usannsynlig frekk å gå foran ham, min fadder og beskytter, i garderobekøen. Jeg prøvde alle tenkelige midler på å roe ham ned, men forgjeves.
Jeg la meg på golvet og prøvde å kysse herr Muzzarazzi på alle vis både her og både der bare for å vise at jeg var ham underlegen og samarbeidsvillig. Jeg tenkte det måtte til, ellers ville jeg vel ha blitt kasta med værhårene først rett ut av Frimuserlosjen og ut i den tåkelagte gata. Men min oppførsel, som jeg i ettertid skammer meg gruelig over, førte bare til at han sparka meg av full kraft midt i musebaken min så det var et under at jeg i det hele tatt hadde et velfungerende bakparti etterpå. Vel, velfungerende og velfungerende, det må innrømmes at jeg i alle år etter den episoden har slitt med treg avføring og tilløp til tarmslyng. Dessuten har jeg oppsiktsvekkende lett for å kaste opp når jeg heller innpå en museøl eller en musserende vin for mye. Og så tok herr Muzzirazzi, altså min fadder, til å dælje løs på meg med paraplyen, og han hadde vel slått meg kvekk i hjel, hadde ikke herr Mustard, som var musebilselger og vant til å godsnakke med mus, grepet inn.
Han sa: ”Herr Muzzirazzi, jeg tror nok den paraplyen kan brukes på en mer dannet måte, forresten til å vandre med i regnet…”
Det ville ikke herr Muzzirazzi høre på i første omgang. Han sa, eller rettere sagt, han freste: ”Den musetølperen har bare godt av en real omgang!”
Men da svarte herr Mustard, stadig like blidt og innsmigrende, som den reinhekla musebilselgeren han var: ”Nå har det seg slik at den musetølperen, som du kaller ham, er nyutnevnt sjef i MPSST.”
”Det gir jeg blanke i!” svarte herr Muzzirazzi kontant, og fortsatte å svinge paraplyen over mitt etter hvert nesten sønderknuste muselegeme.
”Ja, men jeg var av den bestemte oppfatning av at vi i kveld skulle være faddere for ham og at han skulle gjøre sin inntreden i vår ærverdige muselosje!”
Herr Mustard strøk sine voksede værhår ettertrykkelig for å understreke hva han mente.
”Og det var vel ikke meningen han skulle bære ham som lik inn blant våre ordensbrødre,” la han til.
”Det ville han i tilfelle hatt godt av!” snerret herr Muzzirazzi.
”Ja, men hvordan skulle han da stige i gradene?” spurte herr Mustard i en troskyldig tone, men i undertonen (som er noe som blir oppfattet ekstra sterkt av musikalske mus, sånne som meg… Ja, jeg, herr Musert Mappelappen jr, er for min del er så musikalsk at det er en plage for meg, for jeg kan høre den minste falske tone, og det minste jeg hører den minste falske tone skjærer det meg så i sjela at jeg hver gang jeg hører den minste falske tone, og det er ganske ofte, får jeg lyst til å ta selvmord, f eks ved å kjøre en kniv i mitt barske men o så bankende musemannehjerte, men så tenker jeg at det kan jeg da ikke finne på, fordi museslekta aldri ville komme over tapet av et så verdifullt musemedlem behengt med medalje i forgyllet cheddarost som herr Musert Mappelappen jr, men nok om det, nok om det… selvskryt skal jeg ikke begi meg ut på, nei, hvorfor skulle en så excellent, imponerende, karismatisk, brilliant supermus som meg gjøre det????) – altså, i undertonen hørte man at herr Mustard hvert øyeblikk som helst kunne bryte ut i latter.
Herr Muzzirazzi kikket surt på herr Mustard, for han var blitt svar skyldig. Og akkurat det likte han ikke, nei, ikke i det hele tatt, så han tok til å deise løs på meg i paraplyen så hardt at plutselig sto spilene til alle kanter. Men det brydde herr Muzzirazzi seg ikke det minste om, han fortsatte å daske løs på meg med den etter hvert fullstendig maltrakterte paraplyen, mens garderobevakta i Frimuserlosjen så ut som han hadde mest lyst til å gå i dekning bak alle musefrakkene som hang der. Herr Mustard prøvde på en vennlig måte å forhindre herr Muzzirazzis forsøk på å slå meg helseløs, men nådde ikke fram. Så det ville ha gått riktig ille, hadde ikke døra til Frimuserlosjens indre gemakker gått opp i det samme.
”Mine museherrer!” smalt en røst som ville ha passet bedre på en Doberman Pincher enn på en mus. Men da en så frimuserherremusa som nå viste i døra inn til de indre gemakker i den berømte losjen som det var meningen jeg om litt skulle bli tatt opp i, ble jeg forbløffet over at en så kolossal stemme kunne befinne seg inni brystet på en så liten musemann.
”Hva er det som foregår her?” brølte den grå, stusselige frimusermannen med den avskrekkende røsten. Men om han var grått og fantasiløst skapt, var han desto mer utstaffert, med all verdens ordner og medaljer over hele den inntørkede musebrystkassa. Og da herr Muzzirazzi fikk øye på frimuserherren i døra, sluttet han å slå. Ja, det skal jeg love deg, at han sluttet å slå meg med paraplyen sin, som nå var forresten helt umulig å gjenkjenne som en paraply. Den så heller ut som et mareritt en eller annen forfyllet og talentløs musekunstner utdannet på Musestatens Musekunst- og Musehodeverksskole hadde hatt og etterpå laget til et kunstverk som nå var antatt på Musehøstutstillingen, for der tar de inn alt mulig som skremmer vannet av oss vanlige oppegående mus både ved høylys dag og midt på natta. Dess mer forskrekkelig, dess bedre, er musejuryens valgspråk.
Nok om det.
Herr Muzzirazzi slo meg ikke lenger. I stedet så det ut som om han hadde lyst til å slå i hjel seg sjøl, eller iallfall forsvinne gjennom et hull i de ærverdige golvplankene i Frimuserlosjen.
”Hva er det som foregår her, spør jeg, herr Muzzirazzi? Og svarer De ikke, skal jeg egenhendig degradere Dem fra tiende grad og rett ned i mange minusgrader!”
Jeg gikk ut fra at musemannen i døra måtte være Stormusemesteren i egen (om ikke så høye og imponerende) person, slik som han geberdet seg.
Da gjorde herr Muzzirazzi noe jeg aldri har kommet over.
Han dreit på seg.
Og jeg var den første til å oppdage det.
Jeg kjente det på lukta.
Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg i det samme.
