Ove Røsbak

Dyra i skatteskogen

Det var en gang oppå denne underfullt vakre jord at dyr og mennesker og alle Guds skapninger levde i fullstendig fred med hverandre. Ja, det høres kanskje underlig ut for moderne ører, men slik var det faktisk en gang. At det er lenge siden, er innlysende, det kan alle se bare med å kikke ut av vinduet, på hvor mange dyrearter som er utrydda og på hvor mange mennesker som lever i enten i bunnløs fattigdom eller svømmende i meningsløs luksus foran Tv og Pc-skjermer. Det må være lenge siden det var harmoni og rettferdighet på denne jord, det må da enhver idiot se om han ikke tilhører Arbeiderpartiet eller kommer nyfrelst fra Maran Ata. Dette til tross for Nobels fredspris i litteratur, Osloavtalen, Trygve Lie, Terje Røed Larsen, Mona Juel, Kåre Willoch, Thorvald Stoltenberg og andre fremragende representanter for verdens beste land å bo i, altså Gamle Gnore nørdst i grendom som aldri har gitt opp forsøket på å gjenopprette fred og harmoni i verden. Jo, jo, men nå skal vi altså tilbake til den gangen folk og dyr hadde hår i ræva og i nesa og i øra og levde i fred og fordragelighet. Den gangen fantes det bare en hersker i verden, og han var Sjefen over alle Sjefer. Dvs han var Skatteinnkrever og hadde kolossalt diger klubbe og mange assistenter og levde blant de mange dyra i Skatteskogen. Der var det mange rare dyr, skal jeg si deg. Det var både rottenikker, ulver i fåreklær, svarte får, hvite italienere, ugler i mosen, luremus, tullemus, musaker, muselmaner, mustasjer, musikalske mus, hageslanger, kvelerslanger, slangeagurker, skabbrever, gamle ørner, pungrotter (de siste var forresten Sjefen over alle Sjefer ekstra interessert i, av innlysende grunner), osv osv…
(forts i neste nr)